Historien om et par halvferdige votter

Nå er det like før vi i Vottelauget setter i gang årets adventssamstrikk. Det er Tori som har designet årets votter. Jeg vet hvordan de ser ut og anbefaler alle (som ikke er alt for opptatt til å strikke litt i førjulstiden) å delta - fordi dette blir finfine votter.

Med julevotter og samstrikk i tankene kom jeg på at jeg hadde et par halvferdige votter fra fjorårets adventsamstrikk. Og husket jeg riktig var det grønt i vottene, noe jeg "trenger" nå for å matche en grønn lue og hals jeg strikket tidligere i år. Vottene ble overraskende fort ferdige og du kan se dem til høyre i strikkekurven.

Glad og fornøyd var jeg der jeg satt i godstolen, jeg følte meg svært tilfreds siden jeg hadde fullført et "gammel og glemt" strikketøy. Enda bedre ble det når jeg tenkte på genseren jeg hadde strikket ferdig i uken som var; Den var også et "gammelt og glemt" strikketøy. Det hadde ligget i en pose i gangen (!) siden i våres …. den ble fin den også. Så innmari flink jeg var :)  Men så plutselig! Shhh - hva var det? Jeg syntes jeg hørte noe!?

"Ehm, ehmmm, halloooo - unnskyld, hva med oss, da!?"

Jeg lokaliserte lyden fra bunnen av strikkekurven og begynte å grave. Jeg gravde helt ned til bunnen og hva fante jeg der? Jo, en nydelig rød vott og en nesten helt lik, bare det at den var halv.

     JEG

Neimen se der ja, der var dere jo - fjonge, fine og røde. Men hvorfor ligger dere her?

     VOTTENE

Åh, endelig fant du oss! Om du bare visste hva vi har ventet! Vi har ropt, prøvd å få deg til å høre, men du har ikke hørt oss. Du skjønner….

Så begynte de å fortelle: De hadde plutselig gått surr i alle eventyr. De visste jo egentlig at de heter "Snøhvit" og at de er et par Snøhvitvotter fra Eventyrvotteboken - ikke helt ferdige ennå, men dog… De fortsatte å fortelle: Det hadde vært så innmari mye i det siste at de hadde bestemt seg for å "slappe litt" og surre litt rundt i strikkekurven. (Merk: Kurven på bildet er en annen en den vottene befant seg i.) Plutselig hadde de begynt å tenke at kurven, som er i flettet pil, var tornehekken til Tornerose. Men de var jo Snøhvit og ikke Tornerose, eller hvordan var det nå igjen? Nå visste de ikke hva som var frem eller bak lenger, de følte seg mer som Tornerose enn Snøhvit, og la seg rett og slett til å sove, for er det ikke det man synger i sangen: "… Tornerose sov i hundre år, hundre år …". 

Så, plutselig en dag hadde de våknet med et rykk. Det var da jeg romsterte i kurven og gravde frem det andre halvferdige votteparet. Etter å ha summet seg litt, skjønte de at de hadde surret, og det noe helt grasalt. Det var da de begynte å rope, rope etter å bli sett og hørt.

Vi så på TV sammen noen timer i går, de og jeg, og nå er de snart ferdige. Gjett om vi er glade, alle tre - jeg og begge vottene Snøhvit ❤

x